Alt fra NM, seriøst liksom

Helga var fet, ingen tvil, og til tross for opptil flere medaljer (til og med flere gull, sweet Ingjerd!), mangler vi liksom den helt store historien. Derfor bringer vi deg en historie fra back in the days.

Året er 2007, vi (Harri og Morten) er på vei til Tromsø. Det er MG, og spreke som vi er stiller vi seff! Jeg (Morten), kom rett fra Ungarn og var rimlig rutt med flykjøring og sånn. Alle kjenner meg(Harri) og veit at det er jeg og. Som ALLTID ankommer vi Gardermoen i god (GOD) tid, og velger å benytte det nye billettsystemet. Vi måtte jo spare tid! Etter litt om og men får vi tastet inn de nødvendige tallene, tar en liten seiersdans og får øye på et par bævers. Billettene kommer ut (men det ser jo ikke vi, hva vi derimot ser er BÆVERS), og forsvinner inn igjen. FØR vi rekker å ta dem (vi så jo på bævers). Frustrerte stikker vi bort til skrankedama, forteller om billettene som aldri kom og krever å komme med på flyet. Skrankedama printer ut nye billetter, og vi grabber dem og stikker. Glade og fornøyde, fortsatt med god (GOD) tid, stikker vi til sikkerhetssjekken. Da oppdager vi at billettene ikke har våres navn, men noe HELT random (àlá Ola Nordmann og Kari Nordkvinne). "Jæjæjæ" tenker jeg (Morten). "Dette er sikkert reservenavn som SAS har for slike "ulykker"" sier jeg (Harri) med overbevisende tone. Jeg (Morten) stiller. God (GOD) tid som vi har setter vi oss ned ved gaten og gamer Track Mania. Flere og flere mennesker kommer, og vi chillern rimlig greit. Etter flere banerekorder oppdager vi at vi er de eneste ved gaten. "Jæjæjæ" tenker vi. "Nå harem driti seg ut". Vi var seff overbevist om at vi satt riktig, de andre var feil. Eller kanskje de bare var på dass. Alle 100. Klokka gikk, og banerekorder ble slettet. Vi var faktisk ganske fornøyde der vi satt. Vi lagde til og med en liten film. Så, plutselig, som lyn fra klar himmel. "Ding ding ding ding". Ropertdama ber en viss Harri og en viss Morten om å melde seg ved gaten. "Null stress" tenker vi, der har vi jo vært lenge. Dessverre viser det seg at vi er, som du kanskje har gjettet, på feil gate. Vi kaster PC'en i sekken og beiner til riktig gate (heldigvis rett bortenfor). Fornøyde med at døren fortsatt er på gløtt slenger vi billettene på disken og gir skrankedama et glis. Hu var pen. Hun ser på billettene, på oss, på billettene, på oss, på billetten (du skjønner tegninga) og sier: "Vet dere hva min jobb er?" Vi tenker litt av vært, men ender opp med at det må være å slippe oss inn på flyet. "NEI" nærmest skriker hun. Blodåren i panna lyser opp. Hun ble sur. Veldig sur. Hun var ikke lenger pen. "Hva?" tenker vi. "Hva har vi gjort?" "Jeg er her for å hindre identitetsforfalskning, og med mindre du (Morten) heter Gunda og du (Morten) er 40 år, er dette identitetsforfalskning." Vi forklarer saken og skylder på skrankedam1. Skrankedam2 tar noen telefoner, og sier det er greit. Problemet er bare at Gunda og mannen allerede er på flyet. Vi gir opp alt håp om verbal overtalelse, setter på sjarmen, og slipper ombord, vel vitende om at vi har holdt igjen flyet en halvtime. "Bedre sent enn aldri," tenker vi, hilser på Gunda og mannen, slår av en prat om været, og setter oss fornyød ned. 

Back to the future, KOL (generelt liksom) preget både det ene og det andre i helga. Murre var seff helgens stjerne (som vanlig) med sin double, men hadde ei klart det uten Chris og Mari. Græætzzz med G(ull). Gutta prega stafetten ganske hardt (nr 2 OG 3 etter to etapper), og 3. og 4. laget ungikk disk og vant dermed sine klasser. Sweet! Og TineF vant organisatorklassen. Overlegent. 

Simen sprinta på som bare rakkers, kvalla som nr 2, men diska i finalen. FY!

Ch-ch-ch-ch-ch-ch-ch-chill! MortenW skaffa seg nogre vennar

Gullaget! Sweet

Gullgliset! (Til høyre). Bronsegliset til venstreda liksom. 

Gutta krutt (legg merke til søppelkassene)

Gjengen krutt! Seriøst liksom

KOLnord (representert ved Harri og Morten) takker for din oppmerksomhet.