Mens noen koser seg på skolen....

Opn.no har skrevet en liten sak rettet mot de som er skadet, både de som veit det og de som burde vite det. Tittelen er Skadet i innledningen av sesongen? og her gir Øyvind Schelderup tips om hvordan vi skal forholde oss til skaden. De fleste har godt av å lese slikt og for noen av oss er det jo spesielt aktuelt, selvom jeg ikke har telt hvor mange som er felt av oss, så er jo noen av oss ufresche;) 

Bilbanen er inntakt

Melder at begge styrepinnene er fiksa og at vi derfor kan kjøre begge bilene samtidig! 

Vi har få flaggstenger igjen siden de har blitt brukt til å lage styrepinnene, og det er Tyskland, Danmark og Italia som til nå har blitt lagt under kniven. Den hvite bilen har en magnet som stikker litt langt ut og subber i enkelte skjøter. Dette fikses as we speak. 

Av bildet kan det se ut som at "stoppern" eller klumpen på undersiden stikker litt langt ut, men dette er et arkivbilde fra 7 minutter siden og denne er akkurat nå filt ned. Noe friksjon fra undersiden vil vi derfor ikke oppleve annet enn på børstene. Det kan se ut som den er litt tjukk så kanskje vi skulle filt den litt fra siden? 

Norwegian Spring

I helga var det duket for sesongåning i Norge for alle ikkeNMogCCløpendeoløpere i Sarpsborg. Som vanlig var det utsendte fra KOLjuniors tilstede, tilogmed deltagene faktisk.

Lørdag (25. aril red.anm.) var det duket for vårstaffeten, med stillende kol-lag i H13-16, D13-16, H-Åpen, D-Åpen og H130. Hele 8 lag stilte KOL med for anledningen. Det kan meldes om at guttene og jentene i ungdomsklassene løp meget bra!

I damestaffeten startet Ingjerd som vanlig med å sette feltet på plass på de første metrene, denne gangen etterfulgt av Christina, slik skal en start gjøres!:

(Bilde hentet fra: http://norwegianspring.no/index.php/component/content/article/4-nyheter/257-bilder-fra-varstafetten-og-varspretten)

Inn etter 1. etappe var Ingjerd nummer 3. Videre løp Agni strålende med 2. beste etappetid(!), og sendte Mari ut på 2. plass. Mari løp videre bra og sendte Heidi ut som nummer 6. Heidi løp sam vanlig bra, og det endte til slutt med 5. plass! Strålende!

På herrenes lag startet Harri på første etappe. Han har vel hatt bedre dager, men uten bom er alt godkjent! Inn etter første etappe var han nummer 24. Deretter løp undertegnede et av sine bedre løp (2. etappespesialist), og klatret laget opp til en 15. plass. Kart og veivalg:Deretter løp Simen ut, uten å ha nullet brikka. Men for en gangs skyld satt backuplappen fast gjennom hele løypa så vi unngikk disk. Puh.. Weber løp som valig som en gal i både utløp og innløp, hvordan det gikk i skogen vet vi ikke, men etter tiden å bedømme må det ha gått bruktbart i hvertfall. Inn etter 4. etappe var vi nummer 14. Ut på siste løp Sindre H, forøvrig ny i rollen som avslutter. Etter brukbar løping på siste etappe ble vi tilslutt nummer 15. (-Jaja, jeg veit det står at vi er diska på resultatlista, men det er bare fordi noen (slappe?) funskjonerer ikke har gjort jobben sin skikkelig! - Sitat Bortforklaringsmesteren)

Søndag(26.april Red.anm.) var det vanlig løp. Terrenget var som dagen før Koonge og løypene likeså. Av resultater kan vi bl.a. melde om 3. plass til Ingjerd. For alle resultater, se full klubbresultatliste

Utenomsportslig kan det meldes om ny type overnattingsfastilitet denne gang, nemmelig leid campingvogn. Når sant skal sies, kan vel neppe dette karakteriseres som "standard" campingvogn:(Bildet hentet fra www.utnecamping.no)

Blogges!

PM

Treningsløp Madsebakken 28 april

Parkering: Skjer ved samlingsplass, maks 2 minutter å gå. Parkeringen er i boligfelt, ta hensyn til annen trafikk.

Terreng: Svært lettløp. Sterkt preget småkupert terreng med åpne koller. Kontakt med snø i deler av løpstraséen. NB! Terrenget er hjem til mange småkryp, vær varsom! NB2! På vei til post med kode 62 bor det en huggorm.

Kart: Crossbanen, utgitt 2005. Målestokk 1:10 000 og ekvidistanse 5m.

Forbudte områder: Alle hager er forbudt å krysse eller løpe i kanten av, de er markert med olivengrønt på kartet.

Løperne får beholde kartet etter målgang. Vi oppfordrer alle løpere til å vise god sportsånd ved å følge konkurransereglene og ikke vise løypene til senere startende. Brudd på denne bestemmelsen vil medføre diskvalifikasjon.

Startnummer: Alle løpere i eliteklassene KAN bære startnummer, etter eget ønske.

Start: Øst for samlingsplass, ca 700 meter å gå. Følg stien.

Løyper:

Drikkepost: Snøsmelting pågår i store deler av terrenget.

Startprosedyre: Skjekk at det er liv i brikka før start, hvis ikke, kontakt infokiosken.
Startintervallet kan velges fritt.

Barneparkering: Kontakt Christina i infokiosken

Småtroll: Kontakt Øyvind i infokiosken

Toalett og dusj: Skogen er verdens største toalett. Dusj foregår etter våtklutmetoden.

Premieutdeling: Heder og ære utdeles ved målgang, og resultater kommer i Laagendalsposten.

Servering og salg: Kartposer koster 20,- fåes kjøpt i infokiosken.

Løypeleggere: Øyvind Enger og Christina Kasin

Jury: Svein-Erik Søgård

Lykke til!

O-russ er go'russ

Siden halvparten av KOL-juniorene er russ i år og denne bloggen handler om KOL-juniors til hverdags og på fest, så passer det seg med et glimt fra vår første festlighet som russ, nemlig vrengefest. KOL-juniorene benyttet likegodt anledningen til å gjennomføre russeknute nr.15

Knute nr. 15:
Gå inn på en bensinstasjon, kun iført boxershorts/undertøy, og bestille en pølsemeny.

(NB: sjekk Maris pack!)

Enger om veivalg

"Enger says:
du tar veivalgene etter å ha sett på kartet, som det heter
eller: du ser på kartet før du løper, for å si det sånn!
eller: du venter til kartet er tegnet ferdig før du begynner å løpe
eller bare engerergodtilådikte.næt"

"Engers ordtak og andre godbiter" blir snart å finne i en bokhandel nær deg!

TIO mila, herrorna

130 kan være så mangt. Antall kroner jeg har på kortet, antall ganger jeg har sett "Espen Askeladden og de gode hjelperne" det siste døgnet, antall ganger Tobbe blir tatt wedchi på nesten gang jeg ser han, eller rett og slett ingen av tingene. Det er nemlig KOL herrelags plassering i TIOmila 2009.

KOLs lag hadde ikke de beste forutsetninger for å hevde seg da de allerede før start lå nede på en noe skuffende 294. plass. En drøy time ut i stafetten så det derfor mye lysere ut, både for Øyvind Enger som fikk 2000 lumen rett i tryne og for resten av laget. KOL lå nå på en 104. plass etter at undertegnede iført en frekk, svart tights hadde løpt 1. etappe. Øyvind hadde ikke helt dagen, men mente at 40 av de totalt 94 løpte minuttene var veldig bra. Han vekslet som nr 144. Audun tok over pinnen og førte KOL gjennom de neste 7 km av stafetten. Han vekslet med Eivind på en 148. plass. Gjennom natten gikk en noe ufresh Eivind støtt gjennom natten og kunne veksle som nr 146. Veteran Løe tapte så noen plasser igjen, det samme gjorde Simen. Heldigvis hadde vi en skånekjenning på laget ved navn Odd Strand som løp opp noen plasser, slik at KOL med 3 etapper igjen vekslet som nr 153. Morten WB gjorde en fin innsats på sin etappe, og løp opp laget ytterligere 6 plasser. Etter mye hoiing og vifting i vekslingsfeltet gjorde Steinar det samme, og Svein-Erik kunne løpe ut som nr 143. Evigunge SE gjorde inget ringere enn en fantastisk opphentning og kunne føre KOL inn til 130. plass. Styret i koljunior ble faktisk så imponert over denne prestasjonen at de nå vurderer å skrive kontrakt med Svein-Erik. Redaksjonen vil komme tilbake til denne saken.

Overgang til de yngre garder?

Resultatet var kanskje noe under målsetningen, og gutta blei kraftig satt på plass av tjejorna. Likevel var det ikke bare en tur i skyggenes dal for guttas del. Undertegnede sørget for å sette enkelte løpere på damelaget kraftig på plass i teltoppslåing.

LÆTT

Forøvrig kan koljuniors utsendte rapportere om herlig suppe, godstemning og generelt mye hygge. Sweet!

TIO del 6

Sjette og siste innlegg i spalten "TIO del x" er skrevet av TineF. Enjoy!

"Hei her kommer litt mimring fra Tine som har problemer med å skille det ene TIO fra det andre. Jeg løp først for en klubb som het Nordstrand IFs O-gruppe frem til ca 1981.Vi fikk ganske bra plasseringer - nummer 4 tror jeg vi ble i 1977. Første Dame-Tvåmila tror jeg var i 1976.

Vi jentene var med gutta bortover som heiagjeng før vi fikk løpe selv. Artikkelen under er fra 1975 - fra vår klubbavis Nordstrand Orientering (NO) - hvor vi ungdom var redaktører og skribenter. Jeg kopierte avisa på en spritdublikator i kjellern. Jeg håndsveivet hver kopi gjennom en valse og stiftet bladet sammen til slutt i ca 75 eks for deretter å løpe rundt i
postkasser på hele Nordstrandsplatået.


Vedlagte artikkel er fra TIO 75 hvor det var diverse veddemål mellom gutta. Carl Hartmark, kalt Cassy, hadde veddet med 2.laget NTUI at han skulle spise O skoa sine hvis NTUI slo Nordstrand. Han studerte i Trondheim, men løp for Nordstrand - og han hadde året før kommet inn som nr 1 på førsteetappe. ( Han var på landslaget en periode og var norgesmester) En annen heftig sory som man aner glimt av i artikkelen var en kar på laget som heter Helge Bovim. Han skulle få løpe på 1.laget hvis han hadde gått ned mange kilo. Tror han måtte veie 68 kg eller no sånn for å komme på laget. Fyren ( som var sportsjournalist i VG) møtte på samlingsplassen 4 timer før start. Jeg husker noen hadde med vekt. Helge hadde ikke spist på 2 dager og
pint de siste kiloene ut av kroppen ved å sitte i badstu med finner på samlingplass fra klokka 12. Som dere skjønner ved å lese artikkelen - han sprakk så det suste i løypa. Nordstrand med hengende langt etter. Her kan du lese om herrestafetten TIO 1975.



Fra 1981 og frem til jeg flyttet til Kongsberg i 1990 løp jeg for Bækkelaget. Og vi tok endel supre plasseringer. Brit husker sikkert resultater de enkelte år. Jeg er helt sløv på sånn. Men det er alltid moro på tur . Til og med i 1986 lot jeg meg friste til å bli med. Thea var da 2 måneder, og som dere ser på bildet er hun med på bussen til Bækkelaget. Thea var maskot i laget og med overalt. Jan Vidar løp da på 1.laget til Bækkelaget og de ble nummer 7. Bækkelagsgjengen ser dere på premieutdeling. Det året manglet pussig nok Kongsberg en løper på sitt 2.lag, og jeg som
egentlig ikke skulle løpe - steppet inn der på siste etappe. Og jeg løp ganske godt - og så passerte jeg Kongsbergs 1.lag mot slutten. ( Det var jo ikke helt populært..)




Og siden 1991 har det vært mange TIO-turer med Kongsberg! Så nå er det bare å glede seg igjen. Vi sees i Skåne - og det ser ut til å bli finvær. HÆRLIG!"

Da kan ikke denne bloggen by på mer for å få deg i TIOstemning. Skulle du nå være litt vel ivrig, ja kanskje litt nærvøs, må du huske at det finnes folk som har tabba seg ut før (ANBEFALES).

Fred ut!

TIO del 5

Under følger litt om Eiker O-lags TIOmila 1985, hvor de endte på en fin fin 9. plass. Skrevet av Pål Bakke.

Året er 1985, det året Bekkelagets damelag kom på 2. plass med Tine på 1. etappe og Brit på siste. Bildet viser Eikers lag i herrestafetten, og de som ser etter finner at halve laget bestod av løpere fra Kongsberg. Eiker gjorde det året en satsing på Tio, og hadde fått tilgang av flere gode løpere utenfra bygda. På papiret så det ut som om vi på en god dag kunne være med å kjempe helt oppe i teten, og drømmen var å bli det første norske laget til å vinne stafetten. Dette var før norske lag hadde fått hull på byllen, den beste plasseringen så langt var KIF’s 2. plass fra 1970.

Stafetten gikk det året i Malmkøping i et relativt fint terreng. Laget fikk en pangstart, Egil Meaas inne som nr 4 kun sekunder etter førstemann. Den unge og løpssterke Gjermund Røren fulgte opp på 2. etappe og gav pinnen over som nr 2. Allerede her på 3. skjedde det som ikke skulle skje, vi tapte 15 minutter på denne etappen og var nede på 27. plass. Gode løp på långa og nattetappen etter, brakte oss opp på 12. når undertegnede gikk ut på 6. etappe, som var den siste i mørket. Etter et greit løp, men ikke topp, vekslet jeg over til Bjørn Haavengen som 9. mann. Laget hadde da de beste løperne igjen, og skulle normalt hente inn en del plasseringer på slutten.

Laget havnet til slutt på 9. plass som beste norske dette året. Morten Berglia på siste etappe plasserte publikumspost i ei klynge som kjempet om plassene fra 5. til 9., men gikk på en kjempesprekk et par km før mål.

I prinsippet var Eiker ute av kampen om seieren allerede på 3. etappe, og i ettertid ser vi at vi måtte hatt kontakt med teten hele veien for og vært med og kjempet om en plassering blant de 3 beste. Selv med veldig gode løpere på de 4 siste etappene tapte vi tid til teten; de beste svenske lagene hadde på denne tiden rett og slett bedre løpere i denne type konkurranse i dette terrenget. Det viser seg at det er bare de aller beste lagene som kan tillate seg å tape tid i begynnelsen på stafetten; lag med litt tynnere besetning er helt avhengig av å ”være med” for å klare en plassering i toppen. Om 3 år vil KOL kunne ha et lag med stort potensiale; med riktig etappefordeling på en god dag er en plassering blant de 10 beste innen rekkevidde. Gi jernet!"

Påskesamling Ungarn

Skjærtorsdag dro jeg på åpen samling sammen med landslaget til Ungarn. Samlingen bestod av mye trening i WOC09 relevant terreng; kupert, lettløpt, god sikt, retningsløping og mye kurver. Langfredag ble gruppen delt i to, noen dro for å trene langdistanse, mens noen deltok på sprintkonkurranse. Jeg var med på sprinten. Bortsett fra å få litt panikk ut fra start, da jeg ikke fant starttrekanten på kartet, og bli lurt til å løpe rett på til 14, (en feil alle nordmennene gjorde), så gikk løpet bra. Jeg endte på 2. plass bak Elise Egseth, og var så heldig å vinne 10000 ungarske forinter. Er ikke hver dag du får en 10000 seddel, men 300 NOK er jo litt penger det også:)

Lørdag, søndag og mandag deltok vi i Ungarn sitt største løp, Postas Cup. Utifra hva man selv ønsket, løp man i konkurransefart i et løp + stafetten. Både det finske og det sveitsiske landslaget var med, så konkurransen var bra. Flere norske løp bra, og for min del var jeg mest fornøyd med mellom kvalifisering og stafetten. På stafetten var jeg så heldig å få løpe på lag med Elise Egseth og Anne Margrete Hausken. Jeg hadde 2. etappe og det gikk bra. Vi kom på 2. plass, slått av Norges 2. lag (Mari Fasting, Siri Ulvestad og Marianne Andersen).
Samlingen ellers bød ikke på så mye mer spennende, der tiden mellom og etter øktene ble brukt til hvile, spising, fellesmøter ikke så mye mer enn det. Sol, blå himmel og 20 grader hadde vi nesten hver dag, så litt påskestemning ble det selv om fjellet, snøen og skia manglet.

Christina og Mari på påskerenn

Rendli Vel’s årlige påskeskirennet som går av stabelen påskeaften kl.11.00 presis, er et høyst seriøst skirenn som innbyr til både langrenn med idealtid og utfor.
KOLs utegående reportere Christina og Mari var på plass for å fylle opp med ekte påskestemning.

Selveste påskeaften startet med at far Helgerud måtte ut for å glide samtliges ski som senere skulle brukes i utfor. Smørejernet gikk seg varmt, og etter å ha gjort siste finpussen med rundbørsten var vinnerskiene klare.

Da vi entret rennplassen hadde allerede de ivrigste begynt på lagrennsløypen. Vi derimot satt oss godt til rette i sollia og nøt Dj Margits oppdaterte spilleliste, med hits fra de siste fire tiår.
Nå tenker dere sikkert at dette er et relativt lite hytterenn, med når sant skal sies tråkket det opp over 300 i langrennsløypa. I Utfor er det litt redusert med deltagere, men det er jo en løype for kun de tøffeste!

Nytt av året var startnumrene, som nå er helt rene, sammenhengende vester. Vi ble litt skuffet over akkurat dette, ettersom sjarmen over startnumre nå er totalt borte! For hva er vel ikke mer stemning enn å knyte et startnummer om livet som ikke er vasket de siste 30 årene. Starnummeret som dufter av loppemarked og møllkuler, og pådrar seg stadig nye muggflekker for hver påske.

I løpet av dagen hadde vi håvet inn to hodelykter etter å ha gjennomført langrenn med idealtid med stil. Disse kommer til å gjøre seg godt som ekstralykter neste natt-NM. Etter den harde 2-kilometeren gjennomført på raske 22 minutter og 13 sekunder, var vi rimelig tappet for krefter og måtte fylle opp energilageret med type 5-6 Kvikk Lunsj.

Etter mad chill i sollia nærmet starten for den prestisjefylte Utforrennet seg faretruende. Vi skal ikke legge skjul på at det var vanskelig å holde nervene i sjakk, for vi har en lang medaljerekke å forsvare. Det hjalp heller ikke på magefølelsen å ha Kvikk Lunsjen ulmende i magen. Men som vanlig var det ingen grunn for disse bekymringene, for Christina sikret seg gullmedaljen i klassen 15-20 E med en god margin på tre hundredeler. Mari ble den heldige vinner av den kjipe fjerdeplassen, men trøstet seg med nok en Kvikk Lunsj.

Tine, Jan-V og Liv tok seg også turen til den mad chille sollia, hvor Liv merkelig nok dro opp et par Kvikk Lunsj fra skreppa. Kvikk Lunsjen tok vi gladelig imot, før vi beveget oss videre til Bøhns residens hvor frityrkokeren allerede var i full kok med å fritere chips (aka påmmfri). Etter å ha høvla innpå no gårdig med det som var, måtte vi hvile middag. Og der vi lå å hvilte ble vi samde om at det så langt hadde vært en bra dag.

Lagene

Mennene: 

1. Morten Urdal Bakke           

2. Øyvind Enger  

3. Harri Luchsinger

4. Eivind Resser  

5. Audun Resser  

6. Simen T. Søgård

7. Odd Strand

8. Espen Løe

9. Steinar Øvreås

10. Svein Erik Søgård

Damene: 

1. Ingjerd Myhre 

2. Agni Fjogstad Nielsen 

3. Mari Jellum Helgerud

4. Lise Østlid Bagstevold

5. Heidi Østlid Bagstevold

Sjekk her for resten av lagene

Vi stiller 2 herrelag og 3 damelag

TIO del 4

Brit Volden bringer oss denne gang noen nyttige tips som kan være gull verdt når det nærmer seg slutten:

"TIO mila 1982 i Eskilstuna

Stiller for Bækkelaget spkl som forøvrig var min hjemmeklubb før vi kom til Kongsberg i 1988.
Debut i TIO mila i 1981 med tredje plass i dameklassen, som vanlig som sisteetappeløper for å avgjøre det hele... beklager til alle dere som har de andre etappene det er på sisteetappen du møter de beste og de tøffeste oppgjørene avgjøres...men bevares et godt forspill er også viktig for sluttresultatet. Men i 1981 kunne det fort blitt en sølvplass... løp inn til sistepost som lag nummer to og hadde bare innløpet foran meg. Løp bokstavelig talt over en fotograf og irriterte meg over at han kunne sitte rett i løpsretningen inn mot mål. Etter 50 meters løping skjønte jeg hvorfor .. det var jeg som løp 90 grader feil ut fra siste post. Konklusjon: løpet er ikke over før målstreken er nådd.

Så til 1982. En ny sisteetappe og som så mange ganger før en lang hale etter meg i skogen... ingen gafling på sisteetappen. På 11 post stoppet jeg helt opp og ventet til hele køen hadde passert, valgte en litt annen retning mot neste post som skapte litt forvirring i rekkene ... nok til en liten luke. Den tok jeg vare på og med god flyt og hard løping kom Bækkelagets damelag inn til tredjeplass.. beste norske lag. Tror flere husker denne stafetten godt pga en lur sistepost... alle de andre etappene hadde sisteposten ute av synet fra samlingsplass, men sisteetappen hadde sistepost i en grøft i jordekanten ved samlingplass... det var mange sisteetappeløpere som løp rett forbi denne posten fordi de hadde sett på sine lagvenninner på tidligere etapper som løp rett ut fra skogen og inn til mål. Konklusjon: orienter alltid nøyaktig etter eget kart og spesielt mot slutten av en stafett der smart løping fort kan gi en plass eller to oppover resultatlista.


Lykke til med forberedelsene til TIO.. kanskje motto fra o-landslaget på 80-tallet kan hjelpe:
Full fart
på dårlig kart
slå svensken i Sverige

Noen avisutklipp og kart fra 1982.

Brit Volden"

Å numme

Tilnærmet meningsløs baksing rundt i skogen i en halvmeter snø. Kjennetegnes ved nedsatt følelse i føtter som følge av snø/isvann.

Gjesteinnlegg fra Hans Werp - TIO del 3

I forbindelse med oppladningen vår til TIOmila, har vi vært så heldige å få et lite gjesteinnlegg fra min gamle trener, Hans Werp. Hyggelig og interessant lesning!

"Etter å ha kosa meg med å gjøre opp ved i dag, hvilte jeg på sofaen og begynte å telle hvor mange Tiomiler jeg var med på. Det ble 15.
Jeg husker ei Tiomil som jeg skulle ha vært med på, men naturlig nok måtte holde meg hjemme. Det var i 1979 og planen var at ungen skulle komme FØR Tiomila, men Ingrid lot vente på seg. 29. mars i år nedkom hun forøvrig med det første barnebarnet, og en stolt morfar lurer på om Oliver noensinne blir o-løper - og løper Tio. Familien bor i Lillomarka-land, så det er vel håp...
Men jeg velger meg den første Tiomila jeg var med på.
Året var 1969, altså er det 40 år siden. Tida flyr!
Jeg hadde begynt på NLH (nå Ås-UMB) høsten før og ble valgt til o-formann umiddelbart. I tillegg var vi mange bra o-løpere samlet der på den tiden og jeg foreslo at vi skulle prøve oss på Tiomila i mai 1969. Saken var at Sturla hadde vært der i 1968 som det eneste norske laget, og en fargerik artikkel i NOF-posten (nå Veivalg) fortalte oss at dette var en stafett utenom vi ikke hadde maken til her hjemme. Sturla hade klart å fullføre uten å bli tatt ut (for overskredet respittid som det het) og det hadde ingen norske lag klart før. Det var et par østfoldlag som hadde prøvd seg tidligere på 60-tallet, men det hadde gått dårlig.
Det ble påmeldt lag, men et par løpere trakk seg, så i huj og hast måtte jeg telefonere litt og fikk tak i en fra Røyken (Ivar Helgesen) og en fra Sandefjord (Hans Huseby). Dermed var vi fulltallige. Lysutstyr var det så som så med, men jeg hadde fått kjøpt en svensklykt med to lyskastere under en mellomreise i Stockholm den vinteren, og så fikk vi på en eller annen måte lykter nok. De lyste nok dårlig i forhold til dagens superutgaver!
Vel, vi kom oss bortover i to tre Folkevogner som vi fikk disponere på ulikt vis, få av studentene hadde bil den gangen. Stafetten gikk ved Åkers Styckebruk noen mil før Stockholm, og vi gjorde store øyer da vi fikk se målområdet og ikke minst militærteltene som sto på rekke og rad. Rene byen!
Noe slikt hadde vi aldri sett før.
Det var ihvertfall fire norske lag med det året, flere hadde latt seg inspirere av Sturlas pionerinnsats året før. Det var foruten oss, BUL, OSI, Kongsberg (KIF) og kanskje Flaggtreff.
Datoen var 10. - 11. mai 1969 og starten gikk kl. 18.00. Først 15.6 km dag-skumring, så 15.6 skumring-natt. 6. etappe var Långa natten, men det strå inn innbydelsen jeg har at den også ville by på gryning. 
På første etappe skjedde ting ganske fort. Det startet i underkant av 300 lag og på et av de første strekkene skar "åsgårdsreien" helt galt av gårde. De tok feil av to kjempestore vann og presterte en bom av dimensjoner. Vår startmann hadde fått beskjed om for enhver pris å holde seg i klynga.
Han gjorde som vi hadde sagt!
Det som nå skjedde var at tida gikk, og gikk, og det begynte å bli halvmørkt. Stipulert tid på første etappe var forlengst gått ut, og ikke en kjeft var å se. Så, sikkert 20 minutter etter skjema ble det meldt et lag på inngang. Det viste seg å være et finsk lag. Finnen hadde blitt hekta av og hadde ikke blitt med på storbommen. Hna trodde han lå langt bak, men vekslet til sin store overraskelse først. Han sendte sin andreetappeløper ut mutters aleine, selvsagt sjanseløs for nå begynte det å mørkne. Deretter droppet det inn et og annet lag, før "store klungan" kom - 50 minutter etter teten!
Nå ble det moro, for det gikk skikkelig unna med så mye folk i skauen. Vi plukket masse minutter på teten på hver etappe, jeg tok vel 10 minutter på min 10 km lange fjerde etappe. Jeg husker ennå at jeg hadde ganske god kontroll på hvor jeg var, og postene, som var markert med små røde lykter, dukket opp da de skulle. Det var en virkelig stor opplevelse. 
Vi jobba oss veldig godt opp og var nummer 41 etter sju etapper, jeg tror det var omtrent 20 minutter fram til teten. Det glapp litt på slutten, så vi ble nummer 99.
Men vi var strålende fornøyd med både plasseriingen og opplevelsen og vi var fast bestemt på å komme igjen året etter. Da var vi bedre forberedt og løp veldig godt til og med 7. etappe. Da var vi bare 16 minutter etter teten og lå på 37. plass. Jeg løp siste og tok 15 plasser fra 81. til 66. plass. Det var dette året at KIF be nummer to etter en utrolig innsats. De hadde flere løpere av landslagsklasse det året, men også et par skikkelige B-løpere som overgikk seg sjøl. KIF gikk faktisk ut i teten sammen med Hakarspojkarna som hadde vunnet året får (spurtoppgjør), men Hakarps gode sluttmann, Stefan Green, distanserte ganske tilig Ulf Rogstad. 
 
Det er mange år siden jeg har vært på Tiomila nå, og jeg tror jeg heller vil leve på minnene om Tio slik den var. Jeg synes det er helt feil at det er lov å bruke utenlandske løpere på den måten som det er nå. Det gagner ikke orienteringen i Norden og gjør at de vanlige klubbene som prøver å bygge seg opp med egne løpere, kommer håpløst bak. Tiomila burde vært beholdt som en breddemønstring for virkelige KLUBBLAG, og ikke vært en arena for sammensatte landslag.
 
Uansett er det sikkert moro nå også, og jeg ønsker KOLs håpefulle lykke til!
 
Hans L. Werp
(15 Tiomiler)"

Et glimt av lys i NM natt

Kongsberg O-Lag har vel opplevd bedre natt-NMer tidligere, men natta var likevel ikke helt svart, tross alt. Her kommer en historie om nattens kanskje sterkeste lysglimt:

Mens Vetle Ruud Bråthen koste seg med gullsaft, gullkake og ennå mer gull etter å løpt inn til en overlegen seier i H19-20, hadde to Kongsberggutter fortsatt flere smertefulle kilometer igjen før målposten var innen rekkevidde for stempling... Natta var kald og begynte og bli veldig lang, de siste kreftene var i ferd med å ta slutt, og tanker som definitivt ikke egner seg bloggen overtok kontrollen over våre stakkars hjerner...

Jeg og Urdalsekspressen befant oss i en klynge på omtrent 7 personer (å telle så store tall er ikke lett i den tilstanden vi var i på det tidspunktet). Morten var en av de første, og jeg en av de siste, det skilte ca 50 sekunder mellom oss. Heldigvis for meg lurer Morten med seg hele klynga på en real bom, han tapte nok i overkant av minuttet selv, men hva gjør det når de andre følger etter? Mens resten av klynga sto og klødde seg i hodet, benyttet jeg anledningen til å luntre rolig bort til posten. Morten stemplet rett bak meg. Ut av posten jogget jeg rolig rett på (se kartet, rød strek), mens Morten igjen tok med seg klynga på en lang omvei. Taktikken vår fungerte perfekt. Når jeg hoppet over gjerdet og løp ut på veien møtte jeg på morten som hadde fått en viktig meter til løperne bak. Her et fullstendig referat av den etter hvert så berømte samtalen vår:

Morten: "Skal vi kjøre?"
Jeg: "neehh.."
... 3 sekunder tenkepause hjalp litt på selvtillitten...
Jeg: "Jo, forresten!"

Jeg spurtet alt jeg kunne, Morten svarte umiddelbart, og ingen andre hadde mulighet til å følge etter. Vi så oss aldri tilbake, og 200 meter senere hadde vi en luke på 20 sekunder til neste løper. That's how we do it in KOL! ;D

På kartet over kan du studere:
-Morten taktiske genistrek til 19. post og ut til veien (blå strek)
-Mitt lugne veivalg til posten og ned igjen til veien (rød strek)
-Stedet for første del av samtalen som resten av klynga kunne overhøre (1)
-Stedet for det legendariske sitatet: "Jo forresten!" (2)
-Stedet hvor vi hadde 20 sekunder luke til resten av klynga (3)

NM natt og samling

En stjerten liten film fra turen vi juniorene var på fra 3.-7. april. Den fokuserer mye på det utenomsportslige og bilbanen vi kjøpte i Danmark var selvfølgelig med. Desverre har vi klart å miste en styrepinne (plastikkdings som holder bilen i sporet) til den blå bilen så vi får bare kjørt en og en av gangen med den hvite. Det går seff greit for vi kjører bare ti runder på tid. Styrepinnen som er igjen er nedslitt, metallbørstene som har kontakt med skinnene og som forsyner motoren med strøm er også godt brukt, og dekkene med det gode mønsteret har blitt til reale slick-dekk. I den raskeste banen vi har bygga, eller bygd som noen sier, gjør de kjappeste unna ti runder på 43 sek. Det er det samme som 2.33 m/s eller ca.8.4 km/t. Radi!

TIO del 2

Dagens lille TIOsak, forøvrig nr 2 i rekken, er en liten historie skrevet av Jorunn:


"10-mila 1989.

Svein-Erik og jeg løp for Lillomarka OL som dengang ikke var noen eliteklubb, men en klubb med noen ganske bra o-løpere, noen bra (ikke o-)løpere, noen som ikke var mørkredde og en langbeint mann til långa natten.
Og alle var fulle av pågangsmot og optimisme.
Damene løp som vanlig på dagen, og vi presterte "best ever" (inntil 1989 da). Husker ikke plasseringen, men i Lillomarkas 10-mila-sang etterpå het det at "Jorunn løp med blinken på i venstre fil". Tror jeg plukket en del plasser og vi fikk en hederlig plassering - som gutta mente det var mulig å slå.
Kvelden nærmet seg og det kom noe nervøst over noen av gutta.
Taktikken var å henge med så godt som mulig i starten, for etter longa natten hadde vi ganske sterke løpere. Det var selvfølgelig dramatisk på alle etappene, men det er longa natten som sitter fremst i minnet.
Vår mann var nærmere 2 m høy og stor i kjeften, og etter glimrende innsats av de første etappene var Lillomarka med i en tetklynge på ca 20 lag. Og de som løp ut i teten der var ikke akkurat smågutter verken i tio-mila sammenheng eller internasjonalt. Det var ikke en person i Lillomarka som sov på longa natten det året, til det ble det altfor spennende. Einar var nok ikke den som var mest aktiv fremme i teten, men heller den som hele tiden ble meldt sist i klynga på meldepostene. På posten før et langstrekk ble han meldt et stykke bak, og nå fryktet vi det værste. Men så var han plutselig med igjen, og etterpå fikk vi høre hvordan det hadde seg. Han var sliten, og for (nesten) første gang hadde han sett seg nødt til å orientere litt selv. Han satset alt på et kort og tok eget veivalg, langt rund på sti. Dette skulle vise seg å være svært vellykket, for plutselig kom han sammen med klynga til posten. Da fikk han nye krefter igjen, og hang med inn.
Det var ikke få ganger vi fikk høre historien om den etappen...
På siste etappe hadde vi vår antatt beste (ikke o-)løper. Han gikk ut hakk i hæl på Jørgen Mårtensson, og festet blikket på ryggen hans. Tror kanskje ikke han heller var den mest aktive fremme i teten, men han var lettbeint. Etter løpet hadde han følgende betraktninger: Klynga gikk slett ikke så fort på vei og sti, men nedover i ulendt terreng rykket Jøgge litt ifra.
Resultatet ble en 15. plass til Lillomarka, og en fullstendig utslitt heiagjeng. Hardest gikk det utover gitaristen vår som hadde spilt hele natta så blodet sprutet av fingertuppene.

Finnes det noen moral i denne historien da?
Nei, kanskje ikke. Men det var veldig moro. Og det er faktisk mulig å yte litt over evne hvis man bare tar sjansen. Dessuten er det viktig å ha noen supportere som holder liv i leiren gjennom natta. Der har dame- og ungdomslagene en utfordring, og moro er det også."

Til slutt kan det jo passe å skyte inn at det nå bare er 10 dager til avreise. Det er med andre ord ikke for sent for noen 4x4 min. Er det bart (kort t) blir det fart!

"Jeg velger meg april" (TIO del 1)

Det er april. Det er sesongstart. Om 17 dag starter TIOmila, sesongens første virkelige kraftprøve. Kongsberg stiller som vanlig med flust av ungdomslag, noen damelag og noen herrelag, en bush, to partytelt, en grill, suppe (?!) og forhåpentligvis masse liv gjennom hele natta!

For å slippe å bruke hele fredagen og lørdag morgen på å komme i TIOstemning tenkte jeg vi kunne tjuvstarte litt her på blogg1. Jeg ønsker deg herved velkommen til "TIO del X" (hvor X står for et heltall mellom 1 og 6). I denne spalten vil noen av våre kjente og kjære (men kanskje ikke lenger like aktive) toppløpere komme med TIOhistorier, samt tips og triks. Men la oss først ta en titt på på Kongsberg og Omegns historie i TIOmila.

TIOmila ble for første gang arrangert i 1945. KIF (som det het den gang) deltok for første gang i 1969 med en noe skuffende 115. plass. Allerede året etter var det imidlertidig klart for et aldri så lite gjennombrudd. KIF plasserte seg på en sterk 2. plass takket være mye snert i frasparket. På laget løp Fritz Andreasson, Dag Kolberg, Erik Engebråthen, Jan Petter Langen, Svein Myhrvold, Olaf Helgesen, Øystein Halvorsen, Geir Rogstad, Aasulv Løvdal og Ulf Rogstad. Etter dette har det ikke vært så mange topplasseringer for herrelaget, men det må nevnes at Øyvin Thon og KOL vekslet først etter långa natten i 1991. Herrelagets hittil siste topp 100 plassering kom i 2006.

Damestafetten (ofte kalt TVÅmila) har ikke vært arrangert like lenge. Ingen Kongsberglag kan skilte med noen pallplasser her, men Skrims damelag har hvertfall en 17. plass (kanskje bedre?). De siste årene har damelaget pleid å plassere seg topp 100.

Det er i ungdomsstafetten KOL først og fremst har markert seg de siste årene. Mange lag, noen av dem også veldig gode, har satt farge på stafetten. Topplasseringen per dags dato kom i 2005, da ungdomslaget bestående av Agni, Harri, Håkon og undertegnede plasserte seg på en meget sterk 4. plass. Blir dette slått i år?

Er du, som meg, den mimreglade typen, vil jeg anbefale en titt i kolhistoriens utklippsbøker.

http://www.kolhistorien.no/attachments/034_1970-1280.pdf