TIO del 2

Dagens lille TIOsak, forøvrig nr 2 i rekken, er en liten historie skrevet av Jorunn:


"10-mila 1989.

Svein-Erik og jeg løp for Lillomarka OL som dengang ikke var noen eliteklubb, men en klubb med noen ganske bra o-løpere, noen bra (ikke o-)løpere, noen som ikke var mørkredde og en langbeint mann til långa natten.
Og alle var fulle av pågangsmot og optimisme.
Damene løp som vanlig på dagen, og vi presterte "best ever" (inntil 1989 da). Husker ikke plasseringen, men i Lillomarkas 10-mila-sang etterpå het det at "Jorunn løp med blinken på i venstre fil". Tror jeg plukket en del plasser og vi fikk en hederlig plassering - som gutta mente det var mulig å slå.
Kvelden nærmet seg og det kom noe nervøst over noen av gutta.
Taktikken var å henge med så godt som mulig i starten, for etter longa natten hadde vi ganske sterke løpere. Det var selvfølgelig dramatisk på alle etappene, men det er longa natten som sitter fremst i minnet.
Vår mann var nærmere 2 m høy og stor i kjeften, og etter glimrende innsats av de første etappene var Lillomarka med i en tetklynge på ca 20 lag. Og de som løp ut i teten der var ikke akkurat smågutter verken i tio-mila sammenheng eller internasjonalt. Det var ikke en person i Lillomarka som sov på longa natten det året, til det ble det altfor spennende. Einar var nok ikke den som var mest aktiv fremme i teten, men heller den som hele tiden ble meldt sist i klynga på meldepostene. På posten før et langstrekk ble han meldt et stykke bak, og nå fryktet vi det værste. Men så var han plutselig med igjen, og etterpå fikk vi høre hvordan det hadde seg. Han var sliten, og for (nesten) første gang hadde han sett seg nødt til å orientere litt selv. Han satset alt på et kort og tok eget veivalg, langt rund på sti. Dette skulle vise seg å være svært vellykket, for plutselig kom han sammen med klynga til posten. Da fikk han nye krefter igjen, og hang med inn.
Det var ikke få ganger vi fikk høre historien om den etappen...
På siste etappe hadde vi vår antatt beste (ikke o-)løper. Han gikk ut hakk i hæl på Jørgen Mårtensson, og festet blikket på ryggen hans. Tror kanskje ikke han heller var den mest aktive fremme i teten, men han var lettbeint. Etter løpet hadde han følgende betraktninger: Klynga gikk slett ikke så fort på vei og sti, men nedover i ulendt terreng rykket Jøgge litt ifra.
Resultatet ble en 15. plass til Lillomarka, og en fullstendig utslitt heiagjeng. Hardest gikk det utover gitaristen vår som hadde spilt hele natta så blodet sprutet av fingertuppene.

Finnes det noen moral i denne historien da?
Nei, kanskje ikke. Men det var veldig moro. Og det er faktisk mulig å yte litt over evne hvis man bare tar sjansen. Dessuten er det viktig å ha noen supportere som holder liv i leiren gjennom natta. Der har dame- og ungdomslagene en utfordring, og moro er det også."

Til slutt kan det jo passe å skyte inn at det nå bare er 10 dager til avreise. Det er med andre ord ikke for sent for noen 4x4 min. Er det bart (kort t) blir det fart!