I forbindelse med oppladningen vår til TIOmila, har vi vært så heldige å få et lite gjesteinnlegg fra min gamle trener, Hans Werp. Hyggelig og interessant lesning!
"Etter å ha kosa meg med å gjøre opp ved i dag, hvilte jeg på sofaen og begynte å telle hvor mange Tiomiler jeg var med på. Det ble 15.
Jeg husker ei Tiomil som jeg skulle ha vært med på, men naturlig nok måtte holde meg hjemme. Det var i 1979 og planen var at ungen skulle komme FØR Tiomila, men Ingrid lot vente på seg. 29. mars i år nedkom hun forøvrig med det første barnebarnet, og en stolt morfar lurer på om Oliver noensinne blir o-løper - og løper Tio. Familien bor i Lillomarka-land, så det er vel håp...
Men jeg velger meg den første Tiomila jeg var med på.
Året var 1969, altså er det 40 år siden. Tida flyr!
Jeg hadde begynt på NLH (nå Ås-UMB) høsten før og ble valgt til o-formann umiddelbart. I tillegg var vi mange bra o-løpere samlet der på den tiden og jeg foreslo at vi skulle prøve oss på Tiomila i mai 1969. Saken var at Sturla hadde vært der i 1968 som det eneste norske laget, og en fargerik artikkel i NOF-posten (nå Veivalg) fortalte oss at dette var en stafett utenom vi ikke hadde maken til her hjemme. Sturla hade klart å fullføre uten å bli tatt ut (for overskredet respittid som det het) og det hadde ingen norske lag klart før. Det var et par østfoldlag som hadde prøvd seg tidligere på 60-tallet, men det hadde gått dårlig.
Det ble påmeldt lag, men et par løpere trakk seg, så i huj og hast måtte jeg telefonere litt og fikk tak i en fra Røyken (Ivar Helgesen) og en fra Sandefjord (Hans Huseby). Dermed var vi fulltallige. Lysutstyr var det så som så med, men jeg hadde fått kjøpt en svensklykt med to lyskastere under en mellomreise i Stockholm den vinteren, og så fikk vi på en eller annen måte lykter nok. De lyste nok dårlig i forhold til dagens superutgaver!
Vel, vi kom oss bortover i to tre Folkevogner som vi fikk disponere på ulikt vis, få av studentene hadde bil den gangen. Stafetten gikk ved Åkers Styckebruk noen mil før Stockholm, og vi gjorde store øyer da vi fikk se målområdet og ikke minst militærteltene som sto på rekke og rad. Rene byen!
Noe slikt hadde vi aldri sett før.
Det var ihvertfall fire norske lag med det året, flere hadde latt seg inspirere av Sturlas pionerinnsats året før. Det var foruten oss, BUL, OSI, Kongsberg (KIF) og kanskje Flaggtreff.
Datoen var 10. - 11. mai 1969 og starten gikk kl. 18.00. Først 15.6 km dag-skumring, så 15.6 skumring-natt. 6. etappe var Långa natten, men det strå inn innbydelsen jeg har at den også ville by på gryning.
På første etappe skjedde ting ganske fort. Det startet i underkant av 300 lag og på et av de første strekkene skar "åsgårdsreien" helt galt av gårde. De tok feil av to kjempestore vann og presterte en bom av dimensjoner. Vår startmann hadde fått beskjed om for enhver pris å holde seg i klynga.
Han gjorde som vi hadde sagt!
Det som nå skjedde var at tida gikk, og gikk, og det begynte å bli halvmørkt. Stipulert tid på første etappe var forlengst gått ut, og ikke en kjeft var å se. Så, sikkert 20 minutter etter skjema ble det meldt et lag på inngang. Det viste seg å være et finsk lag. Finnen hadde blitt hekta av og hadde ikke blitt med på storbommen. Hna trodde han lå langt bak, men vekslet til sin store overraskelse først. Han sendte sin andreetappeløper ut mutters aleine, selvsagt sjanseløs for nå begynte det å mørkne. Deretter droppet det inn et og annet lag, før "store klungan" kom - 50 minutter etter teten!
Nå ble det moro, for det gikk skikkelig unna med så mye folk i skauen. Vi plukket masse minutter på teten på hver etappe, jeg tok vel 10 minutter på min 10 km lange fjerde etappe. Jeg husker ennå at jeg hadde ganske god kontroll på hvor jeg var, og postene, som var markert med små røde lykter, dukket opp da de skulle. Det var en virkelig stor opplevelse.
Vi jobba oss veldig godt opp og var nummer 41 etter sju etapper, jeg tror det var omtrent 20 minutter fram til teten. Det glapp litt på slutten, så vi ble nummer 99.
Men vi var strålende fornøyd med både plasseriingen og opplevelsen og vi var fast bestemt på å komme igjen året etter. Da var vi bedre forberedt og løp veldig godt til og med 7. etappe. Da var vi bare 16 minutter etter teten og lå på 37. plass. Jeg løp siste og tok 15 plasser fra 81. til 66. plass. Det var dette året at KIF be nummer to etter en utrolig innsats. De hadde flere løpere av landslagsklasse det året, men også et par skikkelige B-løpere som overgikk seg sjøl. KIF gikk faktisk ut i teten sammen med Hakarspojkarna som hadde vunnet året får (spurtoppgjør), men Hakarps gode sluttmann, Stefan Green, distanserte ganske tilig Ulf Rogstad.
Det er mange år siden jeg har vært på Tiomila nå, og jeg tror jeg heller vil leve på minnene om Tio slik den var. Jeg synes det er helt feil at det er lov å bruke utenlandske løpere på den måten som det er nå. Det gagner ikke orienteringen i Norden og gjør at de vanlige klubbene som prøver å bygge seg opp med egne løpere, kommer håpløst bak. Tiomila burde vært beholdt som en breddemønstring for virkelige KLUBBLAG, og ikke vært en arena for sammensatte landslag.
Uansett er det sikkert moro nå også, og jeg ønsker KOLs håpefulle lykke til!
Hans L. Werp
(15 Tiomiler)"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar