TIO del 4

Brit Volden bringer oss denne gang noen nyttige tips som kan være gull verdt når det nærmer seg slutten:

"TIO mila 1982 i Eskilstuna

Stiller for Bækkelaget spkl som forøvrig var min hjemmeklubb før vi kom til Kongsberg i 1988.
Debut i TIO mila i 1981 med tredje plass i dameklassen, som vanlig som sisteetappeløper for å avgjøre det hele... beklager til alle dere som har de andre etappene det er på sisteetappen du møter de beste og de tøffeste oppgjørene avgjøres...men bevares et godt forspill er også viktig for sluttresultatet. Men i 1981 kunne det fort blitt en sølvplass... løp inn til sistepost som lag nummer to og hadde bare innløpet foran meg. Løp bokstavelig talt over en fotograf og irriterte meg over at han kunne sitte rett i løpsretningen inn mot mål. Etter 50 meters løping skjønte jeg hvorfor .. det var jeg som løp 90 grader feil ut fra siste post. Konklusjon: løpet er ikke over før målstreken er nådd.

Så til 1982. En ny sisteetappe og som så mange ganger før en lang hale etter meg i skogen... ingen gafling på sisteetappen. På 11 post stoppet jeg helt opp og ventet til hele køen hadde passert, valgte en litt annen retning mot neste post som skapte litt forvirring i rekkene ... nok til en liten luke. Den tok jeg vare på og med god flyt og hard løping kom Bækkelagets damelag inn til tredjeplass.. beste norske lag. Tror flere husker denne stafetten godt pga en lur sistepost... alle de andre etappene hadde sisteposten ute av synet fra samlingsplass, men sisteetappen hadde sistepost i en grøft i jordekanten ved samlingplass... det var mange sisteetappeløpere som løp rett forbi denne posten fordi de hadde sett på sine lagvenninner på tidligere etapper som løp rett ut fra skogen og inn til mål. Konklusjon: orienter alltid nøyaktig etter eget kart og spesielt mot slutten av en stafett der smart løping fort kan gi en plass eller to oppover resultatlista.


Lykke til med forberedelsene til TIO.. kanskje motto fra o-landslaget på 80-tallet kan hjelpe:
Full fart
på dårlig kart
slå svensken i Sverige

Noen avisutklipp og kart fra 1982.

Brit Volden"

Å numme

Tilnærmet meningsløs baksing rundt i skogen i en halvmeter snø. Kjennetegnes ved nedsatt følelse i føtter som følge av snø/isvann.

Gjesteinnlegg fra Hans Werp - TIO del 3

I forbindelse med oppladningen vår til TIOmila, har vi vært så heldige å få et lite gjesteinnlegg fra min gamle trener, Hans Werp. Hyggelig og interessant lesning!

"Etter å ha kosa meg med å gjøre opp ved i dag, hvilte jeg på sofaen og begynte å telle hvor mange Tiomiler jeg var med på. Det ble 15.
Jeg husker ei Tiomil som jeg skulle ha vært med på, men naturlig nok måtte holde meg hjemme. Det var i 1979 og planen var at ungen skulle komme FØR Tiomila, men Ingrid lot vente på seg. 29. mars i år nedkom hun forøvrig med det første barnebarnet, og en stolt morfar lurer på om Oliver noensinne blir o-løper - og løper Tio. Familien bor i Lillomarka-land, så det er vel håp...
Men jeg velger meg den første Tiomila jeg var med på.
Året var 1969, altså er det 40 år siden. Tida flyr!
Jeg hadde begynt på NLH (nå Ås-UMB) høsten før og ble valgt til o-formann umiddelbart. I tillegg var vi mange bra o-løpere samlet der på den tiden og jeg foreslo at vi skulle prøve oss på Tiomila i mai 1969. Saken var at Sturla hadde vært der i 1968 som det eneste norske laget, og en fargerik artikkel i NOF-posten (nå Veivalg) fortalte oss at dette var en stafett utenom vi ikke hadde maken til her hjemme. Sturla hade klart å fullføre uten å bli tatt ut (for overskredet respittid som det het) og det hadde ingen norske lag klart før. Det var et par østfoldlag som hadde prøvd seg tidligere på 60-tallet, men det hadde gått dårlig.
Det ble påmeldt lag, men et par løpere trakk seg, så i huj og hast måtte jeg telefonere litt og fikk tak i en fra Røyken (Ivar Helgesen) og en fra Sandefjord (Hans Huseby). Dermed var vi fulltallige. Lysutstyr var det så som så med, men jeg hadde fått kjøpt en svensklykt med to lyskastere under en mellomreise i Stockholm den vinteren, og så fikk vi på en eller annen måte lykter nok. De lyste nok dårlig i forhold til dagens superutgaver!
Vel, vi kom oss bortover i to tre Folkevogner som vi fikk disponere på ulikt vis, få av studentene hadde bil den gangen. Stafetten gikk ved Åkers Styckebruk noen mil før Stockholm, og vi gjorde store øyer da vi fikk se målområdet og ikke minst militærteltene som sto på rekke og rad. Rene byen!
Noe slikt hadde vi aldri sett før.
Det var ihvertfall fire norske lag med det året, flere hadde latt seg inspirere av Sturlas pionerinnsats året før. Det var foruten oss, BUL, OSI, Kongsberg (KIF) og kanskje Flaggtreff.
Datoen var 10. - 11. mai 1969 og starten gikk kl. 18.00. Først 15.6 km dag-skumring, så 15.6 skumring-natt. 6. etappe var Långa natten, men det strå inn innbydelsen jeg har at den også ville by på gryning. 
På første etappe skjedde ting ganske fort. Det startet i underkant av 300 lag og på et av de første strekkene skar "åsgårdsreien" helt galt av gårde. De tok feil av to kjempestore vann og presterte en bom av dimensjoner. Vår startmann hadde fått beskjed om for enhver pris å holde seg i klynga.
Han gjorde som vi hadde sagt!
Det som nå skjedde var at tida gikk, og gikk, og det begynte å bli halvmørkt. Stipulert tid på første etappe var forlengst gått ut, og ikke en kjeft var å se. Så, sikkert 20 minutter etter skjema ble det meldt et lag på inngang. Det viste seg å være et finsk lag. Finnen hadde blitt hekta av og hadde ikke blitt med på storbommen. Hna trodde han lå langt bak, men vekslet til sin store overraskelse først. Han sendte sin andreetappeløper ut mutters aleine, selvsagt sjanseløs for nå begynte det å mørkne. Deretter droppet det inn et og annet lag, før "store klungan" kom - 50 minutter etter teten!
Nå ble det moro, for det gikk skikkelig unna med så mye folk i skauen. Vi plukket masse minutter på teten på hver etappe, jeg tok vel 10 minutter på min 10 km lange fjerde etappe. Jeg husker ennå at jeg hadde ganske god kontroll på hvor jeg var, og postene, som var markert med små røde lykter, dukket opp da de skulle. Det var en virkelig stor opplevelse. 
Vi jobba oss veldig godt opp og var nummer 41 etter sju etapper, jeg tror det var omtrent 20 minutter fram til teten. Det glapp litt på slutten, så vi ble nummer 99.
Men vi var strålende fornøyd med både plasseriingen og opplevelsen og vi var fast bestemt på å komme igjen året etter. Da var vi bedre forberedt og løp veldig godt til og med 7. etappe. Da var vi bare 16 minutter etter teten og lå på 37. plass. Jeg løp siste og tok 15 plasser fra 81. til 66. plass. Det var dette året at KIF be nummer to etter en utrolig innsats. De hadde flere løpere av landslagsklasse det året, men også et par skikkelige B-løpere som overgikk seg sjøl. KIF gikk faktisk ut i teten sammen med Hakarspojkarna som hadde vunnet året får (spurtoppgjør), men Hakarps gode sluttmann, Stefan Green, distanserte ganske tilig Ulf Rogstad. 
 
Det er mange år siden jeg har vært på Tiomila nå, og jeg tror jeg heller vil leve på minnene om Tio slik den var. Jeg synes det er helt feil at det er lov å bruke utenlandske løpere på den måten som det er nå. Det gagner ikke orienteringen i Norden og gjør at de vanlige klubbene som prøver å bygge seg opp med egne løpere, kommer håpløst bak. Tiomila burde vært beholdt som en breddemønstring for virkelige KLUBBLAG, og ikke vært en arena for sammensatte landslag.
 
Uansett er det sikkert moro nå også, og jeg ønsker KOLs håpefulle lykke til!
 
Hans L. Werp
(15 Tiomiler)"

Et glimt av lys i NM natt

Kongsberg O-Lag har vel opplevd bedre natt-NMer tidligere, men natta var likevel ikke helt svart, tross alt. Her kommer en historie om nattens kanskje sterkeste lysglimt:

Mens Vetle Ruud Bråthen koste seg med gullsaft, gullkake og ennå mer gull etter å løpt inn til en overlegen seier i H19-20, hadde to Kongsberggutter fortsatt flere smertefulle kilometer igjen før målposten var innen rekkevidde for stempling... Natta var kald og begynte og bli veldig lang, de siste kreftene var i ferd med å ta slutt, og tanker som definitivt ikke egner seg bloggen overtok kontrollen over våre stakkars hjerner...

Jeg og Urdalsekspressen befant oss i en klynge på omtrent 7 personer (å telle så store tall er ikke lett i den tilstanden vi var i på det tidspunktet). Morten var en av de første, og jeg en av de siste, det skilte ca 50 sekunder mellom oss. Heldigvis for meg lurer Morten med seg hele klynga på en real bom, han tapte nok i overkant av minuttet selv, men hva gjør det når de andre følger etter? Mens resten av klynga sto og klødde seg i hodet, benyttet jeg anledningen til å luntre rolig bort til posten. Morten stemplet rett bak meg. Ut av posten jogget jeg rolig rett på (se kartet, rød strek), mens Morten igjen tok med seg klynga på en lang omvei. Taktikken vår fungerte perfekt. Når jeg hoppet over gjerdet og løp ut på veien møtte jeg på morten som hadde fått en viktig meter til løperne bak. Her et fullstendig referat av den etter hvert så berømte samtalen vår:

Morten: "Skal vi kjøre?"
Jeg: "neehh.."
... 3 sekunder tenkepause hjalp litt på selvtillitten...
Jeg: "Jo, forresten!"

Jeg spurtet alt jeg kunne, Morten svarte umiddelbart, og ingen andre hadde mulighet til å følge etter. Vi så oss aldri tilbake, og 200 meter senere hadde vi en luke på 20 sekunder til neste løper. That's how we do it in KOL! ;D

På kartet over kan du studere:
-Morten taktiske genistrek til 19. post og ut til veien (blå strek)
-Mitt lugne veivalg til posten og ned igjen til veien (rød strek)
-Stedet for første del av samtalen som resten av klynga kunne overhøre (1)
-Stedet for det legendariske sitatet: "Jo forresten!" (2)
-Stedet hvor vi hadde 20 sekunder luke til resten av klynga (3)

NM natt og samling

En stjerten liten film fra turen vi juniorene var på fra 3.-7. april. Den fokuserer mye på det utenomsportslige og bilbanen vi kjøpte i Danmark var selvfølgelig med. Desverre har vi klart å miste en styrepinne (plastikkdings som holder bilen i sporet) til den blå bilen så vi får bare kjørt en og en av gangen med den hvite. Det går seff greit for vi kjører bare ti runder på tid. Styrepinnen som er igjen er nedslitt, metallbørstene som har kontakt med skinnene og som forsyner motoren med strøm er også godt brukt, og dekkene med det gode mønsteret har blitt til reale slick-dekk. I den raskeste banen vi har bygga, eller bygd som noen sier, gjør de kjappeste unna ti runder på 43 sek. Det er det samme som 2.33 m/s eller ca.8.4 km/t. Radi!

TIO del 2

Dagens lille TIOsak, forøvrig nr 2 i rekken, er en liten historie skrevet av Jorunn:


"10-mila 1989.

Svein-Erik og jeg løp for Lillomarka OL som dengang ikke var noen eliteklubb, men en klubb med noen ganske bra o-løpere, noen bra (ikke o-)løpere, noen som ikke var mørkredde og en langbeint mann til långa natten.
Og alle var fulle av pågangsmot og optimisme.
Damene løp som vanlig på dagen, og vi presterte "best ever" (inntil 1989 da). Husker ikke plasseringen, men i Lillomarkas 10-mila-sang etterpå het det at "Jorunn løp med blinken på i venstre fil". Tror jeg plukket en del plasser og vi fikk en hederlig plassering - som gutta mente det var mulig å slå.
Kvelden nærmet seg og det kom noe nervøst over noen av gutta.
Taktikken var å henge med så godt som mulig i starten, for etter longa natten hadde vi ganske sterke løpere. Det var selvfølgelig dramatisk på alle etappene, men det er longa natten som sitter fremst i minnet.
Vår mann var nærmere 2 m høy og stor i kjeften, og etter glimrende innsats av de første etappene var Lillomarka med i en tetklynge på ca 20 lag. Og de som løp ut i teten der var ikke akkurat smågutter verken i tio-mila sammenheng eller internasjonalt. Det var ikke en person i Lillomarka som sov på longa natten det året, til det ble det altfor spennende. Einar var nok ikke den som var mest aktiv fremme i teten, men heller den som hele tiden ble meldt sist i klynga på meldepostene. På posten før et langstrekk ble han meldt et stykke bak, og nå fryktet vi det værste. Men så var han plutselig med igjen, og etterpå fikk vi høre hvordan det hadde seg. Han var sliten, og for (nesten) første gang hadde han sett seg nødt til å orientere litt selv. Han satset alt på et kort og tok eget veivalg, langt rund på sti. Dette skulle vise seg å være svært vellykket, for plutselig kom han sammen med klynga til posten. Da fikk han nye krefter igjen, og hang med inn.
Det var ikke få ganger vi fikk høre historien om den etappen...
På siste etappe hadde vi vår antatt beste (ikke o-)løper. Han gikk ut hakk i hæl på Jørgen Mårtensson, og festet blikket på ryggen hans. Tror kanskje ikke han heller var den mest aktive fremme i teten, men han var lettbeint. Etter løpet hadde han følgende betraktninger: Klynga gikk slett ikke så fort på vei og sti, men nedover i ulendt terreng rykket Jøgge litt ifra.
Resultatet ble en 15. plass til Lillomarka, og en fullstendig utslitt heiagjeng. Hardest gikk det utover gitaristen vår som hadde spilt hele natta så blodet sprutet av fingertuppene.

Finnes det noen moral i denne historien da?
Nei, kanskje ikke. Men det var veldig moro. Og det er faktisk mulig å yte litt over evne hvis man bare tar sjansen. Dessuten er det viktig å ha noen supportere som holder liv i leiren gjennom natta. Der har dame- og ungdomslagene en utfordring, og moro er det også."

Til slutt kan det jo passe å skyte inn at det nå bare er 10 dager til avreise. Det er med andre ord ikke for sent for noen 4x4 min. Er det bart (kort t) blir det fart!

"Jeg velger meg april" (TIO del 1)

Det er april. Det er sesongstart. Om 17 dag starter TIOmila, sesongens første virkelige kraftprøve. Kongsberg stiller som vanlig med flust av ungdomslag, noen damelag og noen herrelag, en bush, to partytelt, en grill, suppe (?!) og forhåpentligvis masse liv gjennom hele natta!

For å slippe å bruke hele fredagen og lørdag morgen på å komme i TIOstemning tenkte jeg vi kunne tjuvstarte litt her på blogg1. Jeg ønsker deg herved velkommen til "TIO del X" (hvor X står for et heltall mellom 1 og 6). I denne spalten vil noen av våre kjente og kjære (men kanskje ikke lenger like aktive) toppløpere komme med TIOhistorier, samt tips og triks. Men la oss først ta en titt på på Kongsberg og Omegns historie i TIOmila.

TIOmila ble for første gang arrangert i 1945. KIF (som det het den gang) deltok for første gang i 1969 med en noe skuffende 115. plass. Allerede året etter var det imidlertidig klart for et aldri så lite gjennombrudd. KIF plasserte seg på en sterk 2. plass takket være mye snert i frasparket. På laget løp Fritz Andreasson, Dag Kolberg, Erik Engebråthen, Jan Petter Langen, Svein Myhrvold, Olaf Helgesen, Øystein Halvorsen, Geir Rogstad, Aasulv Løvdal og Ulf Rogstad. Etter dette har det ikke vært så mange topplasseringer for herrelaget, men det må nevnes at Øyvin Thon og KOL vekslet først etter långa natten i 1991. Herrelagets hittil siste topp 100 plassering kom i 2006.

Damestafetten (ofte kalt TVÅmila) har ikke vært arrangert like lenge. Ingen Kongsberglag kan skilte med noen pallplasser her, men Skrims damelag har hvertfall en 17. plass (kanskje bedre?). De siste årene har damelaget pleid å plassere seg topp 100.

Det er i ungdomsstafetten KOL først og fremst har markert seg de siste årene. Mange lag, noen av dem også veldig gode, har satt farge på stafetten. Topplasseringen per dags dato kom i 2005, da ungdomslaget bestående av Agni, Harri, Håkon og undertegnede plasserte seg på en meget sterk 4. plass. Blir dette slått i år?

Er du, som meg, den mimreglade typen, vil jeg anbefale en titt i kolhistoriens utklippsbøker.

http://www.kolhistorien.no/attachments/034_1970-1280.pdf