Siden 5-mils-ånden er så i vinden fant vi ut at det ble litt for dumt å sitte i sofakroken senere på kvelden å heie på reserrotta Northug uten å ha smakt på distansen og melkesyra sjæl.
Blefjell med sine optimale forhold er et rimelig bra alternativ for langrennsløypa i Vancouver, så etter en lang frokost påspedd med kake (bare for å være sikre på at vi hadde det lille ekstra av energi innabords til seie bakker, typ fra sandvatnet mot væråsen) var vi klare som egg.
For ikke å gå på smellen allerede før vi nådde Solobua fant vi fort en rimelig bra masjtakt hvor vi kunne holde grei kommunikasjon, sånn i tilfelle det ble behov for smøre- eller drikkestopp. Etter et par avbrytelser i "løpet" av folket på hytta som ville hjem, vendte vi nesen tilbake etter en runde rundt Krøkla.. Og allerede før vi rakk hyttedøra var sekken kasta opp i fange og det bar nedover mot parkeringa.
Nå tenker du, runden rundt krøkla er da sørenklype ikke 5-mil. Og det stemmer nok det. Men vi va'kke ferdi. Fra parkeringa kastet vi oss liksågreit på bakskia til Oksen fra Stretalia som lå i tet å bøyta løype hele veien ned til Jondaaa'N. For de som lurte på hva jondølinger bedriver en søndagskveld med kan jeg nå informere om at bilrally stod på programmet. 4 biler ble observert i rallyløypa i skumringstiden, og seff var det møte utenfor audi'n. Og jeg som trodde vi var ruttersen på rally.
Da vi endelig fikk hekte oss på lysløypa i Funkelia (i bunn av helvetesbakken som Christina liker å kalle den) ble den en kort oppsummering om hvordan man best kan tråkke løype i 30 cm nysnø fra far sjæl. Da toppen nærmet seg og utforbakkene og flata stod for tur prøvde eldre helgerud seg på et kraftig rykk, men måtte se seg slått rimelig fort. I mål ved den store furua kom forklaringen som vi har hørt et par ganger på tv de to siste ukene. Litt dårlig form, og altfor dårlig ski!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar