Oslo Maraton

Da var et av årets høydepunkter for løpsfreaker unnagjort, og undertegnede har gjort seg et par erfaringer rikere når det kommer til langdistanseløping, i dette tilfellet halvmaraton, som egentlig ikke er så halvdumt.

Etter at min mor (ja, jeg sier og skriver mor) hadde fullført triatlon, hadde far og jeg få andre valg enn å melde oss på Oslo-Maraton for å ikke virke som komplett dødfisk i forhold. Riktignok meldte vi oss på halvmaratondistansen (21 km), men i følge nettsidene til arrangøren er man en skikkelig vinner bare man fullfører denne distansen, så det holdt i massevis.

(Ja, jeg er såpass gjerrig at jeg ikke har kjøpt bildet)

Ukene før løpet var ikke akkurat en optimal oppladning med en hofte som ikke ville samarbeide og noe sykdom, men på selve løpsdagen var både jeg og far fit for fight! Etter å ha løpt til og fra Darbu (rundt 20 km) på en time og tretti var motivasjonen på topp, og jeg så for meg tider på 1:25 og mindre (det er tross alt helt flatt i Oslo).

Starten gikk av med en småtøff kanonsalve, og etter ca to minutter med ingenting som skjedde begynte det så smått å gå fremover. Det og at jeg sto sammen med en frisk gjeng på 70+ og en annen gjeng med damer som så ut som de ikke drev med dette på fulltid, får meg til å ane at jeg sto litt vel langt bak i startpulja. Muligens også i feil pulje. Neste år blir det pulje 1 og andre boller.

Godt i gang med løpet følte jeg meg småfrisk der jeg jogget meg fremover i feltet. Sjokket kom etter tjue min da jeg passerte et skilt som sa jeg hadde løpt way too sakte, og i de neste kilometerne gikk det styggfort. Sjokk nr. to kom når jeg fant ut at jeg hadde sett feil og at jeg faktisk hadde ligget foran skjema. Med ganske sure bein hadde jeg nesten åtte kilometer igjen. Det er lett de åtte verste kilometerne jeg har løpt, og det hjalp ikke akkurat på motivasjonen når noen ”Team 60”; en gjeng med sekstiåringer (sprekt!) holdt på å løpe ifra meg. Jeg kom meg til slutt i mål, og nå er jeg en skikkelig vinner. Har det på diplom og greier.

Uansett, creds, props og kudos til arrangøren for et knakende flott arrangement, og jeg håper at flere fra KOL stiller neste år. Det er ganske awesome, sånn i etterkant.