KM lang (bedre kjent som VM+)

KOLnord som vanlig representert ved Harri og undertegnede (skjer a Engah?!) stakk i dag på et lite lokalløp ved Selbu. Løpet var av typen KOLs høstløp, og vi tenkte at her ere vel ikke så mange med. Mistanken ble ytterligere forsterket da speaker på samlingsplass begynner å ramse opp slekta til både den ene og den andre som kom i mål. Rimlig lokalt! Pipa fikk derimot en annen tone da vi startet med oppvarmingen. På vei ut fra samlingsplass møter vi Holger Hott, Emil Wingsted jogger i lette steg oppover enga og Peter Öberg ser også ganske fresh ut. "Jæjæjæjæ" tenker vi. Regna jo med å ta dem lett veitu. Men hvem troru ikke dukker opp ved siden av meg når jeg skal inn i startboksen?! Joda, en viss franskmann med navn Thierry... Ekke hver dag man står ved siden av en million ganger verdensmester på startstreken! Hadde div planer om å sette han litt ordentlig på plass, men siden vi ikke løp samme løype gikk jo ikke det så sinnsykt bra da....

Uansett, løpet var en ok suksess. Fikk bekreftet at sprint ikke er så tett som mange skal ha det til. Hvertfall ikke sammenliknet med en god gammeldags langdistanse! Harri trippa som vanlig rundt på lette ben og spikra post etter post, men måtte for en gangs skyld tåle en frekk liten bom på slutten. Undertegnede var mest opptatt av å utfordre motbakkene, og fikk virkelig satt dem på plass. Her vare sprunglauf av en annen verden! Sweeeeeet.

Nå venter hvile, hvile og atter hvile. Og kanskje litt filming. For å legge litt press på oss selv (les Harri), kan jeg røpe at vi planlegger å komme med en rimlig fresh kortfilm innen NM er i gang. Stay tuned!

Hadde som vanlig ikke med oss kamera så ble ett lite arkivfoto denne gangen også gitt!

Alt fra NM, seriøst liksom

Helga var fet, ingen tvil, og til tross for opptil flere medaljer (til og med flere gull, sweet Ingjerd!), mangler vi liksom den helt store historien. Derfor bringer vi deg en historie fra back in the days.

Året er 2007, vi (Harri og Morten) er på vei til Tromsø. Det er MG, og spreke som vi er stiller vi seff! Jeg (Morten), kom rett fra Ungarn og var rimlig rutt med flykjøring og sånn. Alle kjenner meg(Harri) og veit at det er jeg og. Som ALLTID ankommer vi Gardermoen i god (GOD) tid, og velger å benytte det nye billettsystemet. Vi måtte jo spare tid! Etter litt om og men får vi tastet inn de nødvendige tallene, tar en liten seiersdans og får øye på et par bævers. Billettene kommer ut (men det ser jo ikke vi, hva vi derimot ser er BÆVERS), og forsvinner inn igjen. FØR vi rekker å ta dem (vi så jo på bævers). Frustrerte stikker vi bort til skrankedama, forteller om billettene som aldri kom og krever å komme med på flyet. Skrankedama printer ut nye billetter, og vi grabber dem og stikker. Glade og fornøyde, fortsatt med god (GOD) tid, stikker vi til sikkerhetssjekken. Da oppdager vi at billettene ikke har våres navn, men noe HELT random (àlá Ola Nordmann og Kari Nordkvinne). "Jæjæjæ" tenker jeg (Morten). "Dette er sikkert reservenavn som SAS har for slike "ulykker"" sier jeg (Harri) med overbevisende tone. Jeg (Morten) stiller. God (GOD) tid som vi har setter vi oss ned ved gaten og gamer Track Mania. Flere og flere mennesker kommer, og vi chillern rimlig greit. Etter flere banerekorder oppdager vi at vi er de eneste ved gaten. "Jæjæjæ" tenker vi. "Nå harem driti seg ut". Vi var seff overbevist om at vi satt riktig, de andre var feil. Eller kanskje de bare var på dass. Alle 100. Klokka gikk, og banerekorder ble slettet. Vi var faktisk ganske fornøyde der vi satt. Vi lagde til og med en liten film. Så, plutselig, som lyn fra klar himmel. "Ding ding ding ding". Ropertdama ber en viss Harri og en viss Morten om å melde seg ved gaten. "Null stress" tenker vi, der har vi jo vært lenge. Dessverre viser det seg at vi er, som du kanskje har gjettet, på feil gate. Vi kaster PC'en i sekken og beiner til riktig gate (heldigvis rett bortenfor). Fornøyde med at døren fortsatt er på gløtt slenger vi billettene på disken og gir skrankedama et glis. Hu var pen. Hun ser på billettene, på oss, på billettene, på oss, på billetten (du skjønner tegninga) og sier: "Vet dere hva min jobb er?" Vi tenker litt av vært, men ender opp med at det må være å slippe oss inn på flyet. "NEI" nærmest skriker hun. Blodåren i panna lyser opp. Hun ble sur. Veldig sur. Hun var ikke lenger pen. "Hva?" tenker vi. "Hva har vi gjort?" "Jeg er her for å hindre identitetsforfalskning, og med mindre du (Morten) heter Gunda og du (Morten) er 40 år, er dette identitetsforfalskning." Vi forklarer saken og skylder på skrankedam1. Skrankedam2 tar noen telefoner, og sier det er greit. Problemet er bare at Gunda og mannen allerede er på flyet. Vi gir opp alt håp om verbal overtalelse, setter på sjarmen, og slipper ombord, vel vitende om at vi har holdt igjen flyet en halvtime. "Bedre sent enn aldri," tenker vi, hilser på Gunda og mannen, slår av en prat om været, og setter oss fornyød ned. 

Back to the future, KOL (generelt liksom) preget både det ene og det andre i helga. Murre var seff helgens stjerne (som vanlig) med sin double, men hadde ei klart det uten Chris og Mari. Græætzzz med G(ull). Gutta prega stafetten ganske hardt (nr 2 OG 3 etter to etapper), og 3. og 4. laget ungikk disk og vant dermed sine klasser. Sweet! Og TineF vant organisatorklassen. Overlegent. 

Simen sprinta på som bare rakkers, kvalla som nr 2, men diska i finalen. FY!

Ch-ch-ch-ch-ch-ch-ch-chill! MortenW skaffa seg nogre vennar

Gullaget! Sweet

Gullgliset! (Til høyre). Bronsegliset til venstreda liksom. 

Gutta krutt (legg merke til søppelkassene)

Gjengen krutt! Seriøst liksom

KOLnord (representert ved Harri og Morten) takker for din oppmerksomhet. 

Lag1e!

Da er lagene til Nm jr stafett endelig offentlig gjort.

1. laget gæls:
1. etp: Mari
2. etp: Chirs
3. etp: Murre (mini)

Dommerpanelet sier: Dette er et lag som helt klart har potensial til å være med å kjempe om de edle medaljer. Dersom de henger med etter to etapper kan hva som helst skje.

1. laget pojker:
1. etp: Morten
2. etp: Auden
3. etp: Hengern

Dommerpanelet sier: Guttene som overrasket i fjor kan uten tvil gjøre det igjen. Alle har blitt ett år eldre og ett år mer stinn av trening. Walk in the park!

Selv om 1. laget selvfølgelig forventes å vinne i begge klasser har også 3. laget til jentungene og 4. laget til menna mulighet til å vinne sine respektive klasser (beste 3. og 4. lag). Dommerpanelet sier: Dette bare helt klart gå veien, bare disk eller skade kan i realiteten frata dem seieren. Her har KOL skaffet seg to ess i ermet!

Lokale kilder rapporterer om en publikumsvennlig stafett, så det er absolutt verdt turen for å se på. KOL har flest løpere og forventes dermed også å ha den største fanklubben!

Så er det bare å vente i spenning. Kanskje går det like bra som i fjor?

100dundre

3 stk KOLnord-løpere stilte i helga på Midt Norsk Mesterskap (MNM). Blaute myrer og bratte bakker, samt noen lure poster gjorde sitt til at ingen av oss klarte å gå helt reint. Men, som dem sier, bedre med litt møkk enn et reint h******. Harri hadde den klart beste spurten på langdistansen, og slo dermed undertegnede med hele 1 (ett) sekund. Engern la seg til å sove i en av myrene og kom noe ut i leksa.

Søndag (i dag) var det klart for stafett, og det var i dag det virkelig gjald. Allerede ut fra start viste KOL styrke og lå godt plassert som nr 2 på startpost. Grunnlaget var lagt. Fløte! En C-nivå-post senere fikk pipa en annen låt da 2-minuttern lå på lur. Inn til veksling var avstanden den samme, og Harri hadde dermed en liten jobb å gjørra. Den tok han imot med åpne armer, men glemte den dessverre igjen på trykkeriet. Stilen var fin på passering samlingsplass, men avstanden hadde økt noe. Øyvind la ut i kjent stil på siste strekkan, og gjennomførte i fin stil. Noe småbom på slutten vitner om at nervene foran neste helgs store begivenhet allerede er i anmarsj. Sweet.

Kan nevne sånn på slutten at været, som vanlig i Trondheimstraktene, var upåklagelig med sol og skyfri himmel dagen lang. SJOKK da. Kara fra Sahara takker for seg. Neste helg smellere! Piz

Gull på NM ull null ni!

NM i orientering ultralangdistanse ble arrangert av Odda på Korlevoll skistadion. Vi fikk det bekreftet at ultralang er langt, at pasta ikke skal i vannet før det har begynt å koke (og at det er en fordel å bruke salt), at vi savner bilbanen og at samling er gøy! Så, til filmen som følger. Her kreves det en forklaring til låtvalget. Den første sangen heter dreamscape laget av ukjent artist. Den har vi hørt mye på i løpet av turen for å si det mildt, for det var en av få kule sanger på den ene cd'en så vi satt den på repeat. Tror vi hørte den ca 40 ganger. Den andre er bare en sang man hater i starten. Etter 5-6 ganger begynner man å like den og etter 10 er den jättekul.

Kols resultater kan oppsummeres så her: Ingjerd vant D 17-20! Eivind fullførte H 21. 25 km og Lise tok en 9.plass i jenteklassen.

Løypetrykken i H 17-20 var elendig. Man måtte nemlig lese postbeskrivelsen for å finne detaljen som skjermen hang på, der den lå helt i utkanten av postringen. For noen var jo sekunder dyrebare, men heldigvis så det ut som det var likt for alle. Bortsett fra det fikk vi oppleve feit natur og bra løyper. Speakeren fiksa stemningen i de klassene der det var tett så alt i alt var det et veldig bra arrangement. Vi ser frem til neste gang!

Sommerferie!

Sommeren er endelig her, og vi i elitegruppa kan ikke vente med å ikke gå over til å konsentrere oss utelukkende om de tre daglige behovene: spise - trene - sove.

Undertegnende har nettopp kommet hjem fra en minisamling i Arendal, hvor kompassløping i svært krevende terreng sto i fokus. Takk til gjestfrie Maguns som hadde plass til 8 gjester!

Samlingen startet hardt på mandag, med kurveorientering i et av vm-terrengene fra 97:

Dagen etter var det minst like vanskelig når vi løp løypene fra Aust-Aguders KM i  mellomdistanse. (Resultatliste: 1 Vegard Danielsen, 2 Jansi Edstrøm +0.10, 3 Øyvind Enger+12.00):

Samlingen ble avsluttet med deltagelse i IK Granes klubbmesterskap. Høye kilometertider preget resultatlistene, og en vinnertid på 45min på 4,7km sier vel det meste...

Noen lurer nå kanskje på hvorfor man drar på samling til Arendal, som er beryktet for sitt "dritterreng". Men hvis jeg sier at det er 5 minutter i bil til Hovefestivalen, så blir det kanskje litt lettere å forstå! ;)

Om dette regnes som restitusjon eller spensttrening, vites ei!

Tema: O-do

Dette er en ny spalte, der vi (Mari og Christina) kommer til å ta for oss velkjente o-fenomener, og dagens tema er o-doen, som vi alle har så kjær! Vi kommer til å sammenlikne og vurdere, så dette vil også fungere som tips til arrangørene om hva løperne er mest fornøyd med, eventuelt misfornøyd med.
Craft-cup i Hedmark 2008
Fordel: Du trenger ikke spørre folk om de blir med på do, ettersom det alltid sitter noen der fra før. Lett å få tilsendt dopapir fra sidekameraten. Svært sosialt!
Ulempe: Ekstra mye lukt og ingen steder å gjemme seg. Veldig kjipt å ha mensen. Svært lite privat.

Kretsløpet i Modum 2009
Fordel: Følelsen av å kunne gjøre sitt i fred og ro. Singleteltet kan både brukes som dotelt og dusjtelt, altså svært brukervennlig og kan slås opp nærmest hvor som helst.
Ulempe: Du har ingen sidekamerat å spørre om du skulle være så uheldig å gå tom for papir. Lukten føles mer innestengt i teltet. Svært lite sosialt!

Personlig foretrekker vi å gå på do alene, og synes derfor Modums doløsningen var den beste. Det finnes selvfølgelig mange varianter, men så lenge den er privat er det det samme om vi sitter på en stokk eller en porselensdo.
O-do er go’do!